Hva
er vel bedre å gjøre rett før eksamenene starter igjen enn å skrive noe helt
annet? Jeg godsnakker med meg selv; det er jo tross alt rimelig relatert.
Ja,
eksamener. Igjen. Jeg var egentlig ferdig, var jeg ikke? Etter elleve eksamener
på én måned i sommer, tredje videregående pluss alt som var gjennomgangsfag på
Steinerskolen, og som jeg dermed ikke hadde karakter i. Elleve eksamener, fem
og seks i de fleste fag; en lang, halvannen måned med bokleting og halvannen
måned med lesing. Jeg sa meg fornøyd og skulle inn på universitetet.
Jeg
ventet vel og lenge på resultatene. Ringte annenhver dag for å høre om det –i
dag også - var helt sikkert at de kom frem før fristen om ettersending av
dokumentasjon til universitetet.
Den
dagen fristen gikk ut var jeg på jobb. Ringte hit og dit mens jeg stekte fem
kilo laks og sauset og kokte og stekte til nærmere førti personer. Skolen jeg
tok eksamenene på gikk til slutt med på å sende utskriften av
eksamensprotokollen på epost. Samordna sa jeg skulle sende det til dem så fort
som mulig. Åh! Alt i orden, jeg kommer inn!
Som
en baktanke la han som har ansvar for privatister på den skolen jeg hadde vært,
til: Dette er verken kompetansebevis eller vitnemål. Dette er ikke gyldig nok dokumentasjon på at du har fullført
videregående.
Å,
nei? Jeg er som en ballong altfor nær en skarp nål. Jeg har hatt jevnlige samtaler med min skarpe
nål, men dette har jeg aldri hørt før.
Hva
nå? Det haster, noen timer igjen av fristen. Ikke tid til å krangle med menn
som liker å krangle. Jeg ringte febrilsk min gamle rektor, hun er en grepa
dame, den beste å ha på laget i krisesituasjoner. Hun skrev og printet og
postet og alt var på vei til Samordna før fristen gikk ut.
Det
var selvsagt ikke nok. Jeg fikk høre at det er den skolen man har vært elev på
før man ble privatist som har ansvaret for å skrive vitnemål til deg, altså et
helt vitnemål med gamle og nye karakterer i en og samme perm. Men nå var det jo
skoleferie!
13.
august, første dagen på jobb for kontoret på Steinerskolen. Kontordamen fyller
inn skjemaet sitt, legger til timetall, trekker fra gud-vet-hva og gjør slik
bare kontordamer kan, altså å sende det inn til godkjenning i
Steinerskoleforbundet. Det skulle hun kanskje ikke ha gjort, for her kommer den
neste ubeleiligheten.
Mens
jeg enda har sjansen til å holde dere fast i spenningen en privatisthverdag er,
vil jeg fortelle at jeg har hatt like mange samtaler med rådgiveren på
Steinerskolen som med privatistansvarlige på den andre skolen om hvilke fag jeg
må ta for å få fullført videregående, og alle prosedyrene rundt dette. Han
visste ikke at det var så omstendelig å få et vitnemål fra skolen hans, - men
hvis rådgiver ikke vet det, og han er den de sender deg til, hvem vet det da?
Ikke jeg, viste det seg.
For
å få vitnemål fra Steinerskolen må du ha fullført et Steinerskoleforløp, eller
byttet fag med tilsvarende fag de
godkjenner som tilsvarende. Det ville i mitt tilfelle si at jeg måtte ta
hele kunstlinja fra offentlig skole for å få et vitnemål fra dem. Det er langt
mer komplisert å ta kunst enn norsk alene. For ikke å snakke om dyrere.
Så
jeg valgte å ta hele første og andre videregående igjen. Da stryker jeg de to
fullførte årene på Steinerskolen og fyller opp med det samme på nytt.
Som arbeidende,
nygift og nyinnflyttet i et oppussingsprosjekt klarer jeg ikke å ta alt på ett
semester, selv om det bare er ni eksamener til sammen. Så jeg har fått utsatt
universitetsplanene ett helt år, dessverre, men det skal nok gå likevel.
Men;
la meg avslutte med noe stort:
Det
var virkelig et hell i uhell at jeg flyttet til et annet fylke, med en annen
eksamensskole. Jeg hadde ikke hatt tid eller ork til å lete etter bøker på
nytt. Men tenk! denne skolen låner meg faktisk bøkene jeg trenger. Og som om
det ikke var nok:
De
har vært kompetente og høflige, jeg vil til og med si hyggelige, hver gang jeg
har vært i kontakt med dem. Dette er så banebrytende at det må gjentas.
De
er kompetente og hyggelige i møte med privatister.
Og
jeg som trodde at miraklenes tid sluttet da Jesus falt i vannet.
Det er visst noen som mener at det er best om ting ikke er enkle :) Bare så frustrerende at det gjelder for ting som kan gå ut over folks fremtid.
SvarSlettDet er rart hvor kompliserte ting kan blir for oss privatister. Dersom alt hadde vært samlet på et sted, sånn at man slapp å ringe verden rundt for å få samlet informasjon, hadde det vært mye enklere. Som Maria skriver, det er frustrerende når det gjelder ting som går utover fremtiden din.
SvarSlettSamtidig kan vi være glad for privatistordningen, for at vi har mulighet til å ta fagene på "vår" måte. Nå må vi bare kjempe for en lettere vei:)
Hadde vært så bra om det fantes et eget nasjonalt privatistkontor eller noe! Men det virker som om noen ikke er så glade for at folk går utradisjonelle veier. De burde vært glade for at privatister ønsker å skaffe seg studiekompetanse og er villige til å bruke mye tid og krefter på det, hvis alternativet er å droppe ut eller bli værende som en umotivert elev i skolen.
SvarSlettDet burde utformes klare og tydelige lover for privatister - på alle skoler, i alle fylker, over hele landet - som skolene måtte følge. Ikke slik det er nå, da skolene kan, hvis de vil, være like behjelpelige med privatister som med elever.
SvarSlettPrivatister burde få studentstatus hvis de tar nok fag (som de får ved privatistskoler), så det er mulig å få stipend/lån, og dermed muligheten til å fokusere fullt på skolearbeidet.
Det burde også være mulig å låne bøker på lik linje med elever - men siden skolene taper så mye på utlånte bøker (en skolebibliotekar jeg snakket med sa at bøkene elevene får låne vanligvis er så ødelagte etter et år at de ikke varer mer enn to-tre år, og elever som mister eller fullstendig ødelegger bøker må bare tilbakebetale halve summen(!)) må dette være på fylkesnivå.
Ja! Helt enig. Spesielt i det med å få status som student. Bare en sånn liten ting som å ikke få studentbevis er utrolig kjipt når man faktisk velger å slutte på skolen for å være en ekstra god student.
SvarSlett