To små katastrofer og én heldig begynnelse

Hva er vel bedre å gjøre rett før eksamenene starter igjen enn å skrive noe helt annet? Jeg godsnakker med meg selv; det er jo tross alt rimelig relatert.

Ja, eksamener. Igjen. Jeg var egentlig ferdig, var jeg ikke? Etter elleve eksamener på én måned i sommer, tredje videregående pluss alt som var gjennomgangsfag på Steinerskolen, og som jeg dermed ikke hadde karakter i. Elleve eksamener, fem og seks i de fleste fag; en lang, halvannen måned med bokleting og halvannen måned med lesing. Jeg sa meg fornøyd og skulle inn på universitetet.

Jeg ventet vel og lenge på resultatene. Ringte annenhver dag for å høre om det –i dag også - var helt sikkert at de kom frem før fristen om ettersending av dokumentasjon til universitetet.

Den dagen fristen gikk ut var jeg på jobb. Ringte hit og dit mens jeg stekte fem kilo laks og sauset og kokte og stekte til nærmere førti personer. Skolen jeg tok eksamenene på gikk til slutt med på å sende utskriften av eksamensprotokollen på epost. Samordna sa jeg skulle sende det til dem så fort som mulig. Åh! Alt i orden, jeg kommer inn!

Som en baktanke la han som har ansvar for privatister på den skolen jeg hadde vært, til: Dette er verken kompetansebevis eller vitnemål. Dette er ikke gyldig nok dokumentasjon på at du har fullført videregående.

Å, nei? Jeg er som en ballong altfor nær en skarp nål. Jeg  har hatt jevnlige samtaler med min skarpe nål, men dette har jeg aldri hørt før.

Hva nå? Det haster, noen timer igjen av fristen. Ikke tid til å krangle med menn som liker å krangle. Jeg ringte febrilsk min gamle rektor, hun er en grepa dame, den beste å ha på laget i krisesituasjoner. Hun skrev og printet og postet og alt var på vei til Samordna før fristen gikk ut.

Det var selvsagt ikke nok. Jeg fikk høre at det er den skolen man har vært elev på før man ble privatist som har ansvaret for å skrive vitnemål til deg, altså et helt vitnemål med gamle og nye karakterer i en og samme perm. Men nå var det jo skoleferie!

13. august, første dagen på jobb for kontoret på Steinerskolen. Kontordamen fyller inn skjemaet sitt, legger til timetall, trekker fra gud-vet-hva og gjør slik bare kontordamer kan, altså å sende det inn til godkjenning i Steinerskoleforbundet. Det skulle hun kanskje ikke ha gjort, for her kommer den neste ubeleiligheten.

Mens jeg enda har sjansen til å holde dere fast i spenningen en privatisthverdag er, vil jeg fortelle at jeg har hatt like mange samtaler med rådgiveren på Steinerskolen som med privatistansvarlige på den andre skolen om hvilke fag jeg må ta for å få fullført videregående, og alle prosedyrene rundt dette. Han visste ikke at det var så omstendelig å få et vitnemål fra skolen hans, - men hvis rådgiver ikke vet det, og han er den de sender deg til, hvem vet det da? Ikke jeg, viste det seg.

For å få vitnemål fra Steinerskolen må du ha fullført et Steinerskoleforløp, eller byttet fag med tilsvarende fag de godkjenner som tilsvarende. Det ville i mitt tilfelle si at jeg måtte ta hele kunstlinja fra offentlig skole for å få et vitnemål fra dem. Det er langt mer komplisert å ta kunst enn norsk alene. For ikke å snakke om dyrere.

Så jeg valgte å ta hele første og andre videregående igjen. Da stryker jeg de to fullførte årene på Steinerskolen og fyller opp med det samme på nytt.

Som arbeidende, nygift og nyinnflyttet i et oppussingsprosjekt klarer jeg ikke å ta alt på ett semester, selv om det bare er ni eksamener til sammen. Så jeg har fått utsatt universitetsplanene ett helt år, dessverre, men det skal nok gå likevel.

Men; la meg avslutte med noe stort:

Det var virkelig et hell i uhell at jeg flyttet til et annet fylke, med en annen eksamensskole. Jeg hadde ikke hatt tid eller ork til å lete etter bøker på nytt. Men tenk! denne skolen låner meg faktisk bøkene jeg trenger. Og som om det ikke var nok:

De har vært kompetente og høflige, jeg vil til og med si hyggelige, hver gang jeg har vært i kontakt med dem. Dette er så banebrytende at det må gjentas.

De er kompetente og hyggelige i møte med privatister.

Og jeg som trodde at miraklenes tid sluttet da Jesus falt i vannet.